Vågestykke

Det begynner å bli en vane nå - å skrive blogg og å være synlig. Internett gir innsyn i min lille verden og det er både fascinerende og skremmende. Spørsmål og motforestillingene mot en slik åpenhet står i kø i mitt gammmeldagse hode. Jeg er opplært til å prestere, men i lukkede fora. Det kan være tøft nok, men gir en viss form for kontroll. Med denne bloggen kan i teorien hvem som helst finne mer ut om meg og mitt uten at jeg vet det. Selv om få leser/vet om bloggen så har jeg likevel lagt meg ut "for hogg". Så lenge ingen har kommentert innleggene mine, leverer jeg ennå inn i et tomt ingemannsland på den digitale arenaen.
Men ubehaget balanseres med en god følelse av å uttrykke seg. Versågod, her er jeg - take it or leave it. Det er også en grei innstilling til meg og mitt og gir stor frimodighet til å publisere. Jeg leser jo selv med stor iver interessante blogger og gleder meg over at mennesker er villig til å dele sine liv med oss andre. Samtidig er jeg forundret over at de våger å være så åpne...
Ungdommene jeg jobber med har mye færre sperrer i møte med verdensveven. De koser seg med fotoblogging og skriver gjerne vurderinger og kommentater. Jeg prøver å lære av det, samtidig som det er mitt ansvar å få inn nettvett og personvernregler i hodene deres.
Der ligger ikke min utfordring - snarere tvert imot. Det gjelder å få mot til å våge å være synlig.