For et år siden...

... var jeg på storbyferie her. Barcelona trollbandt meg på tross av alle turistene som gikk i stim. Antoni Gaudis byggverk Sagrada Familia, Parc Güell og Casa Míla samt alle hans designløsninger inspirert av natur var så fantastiske at jeg drømte om de om natten lenge. Det er begrenset hva en rekker over på en langhelg, så dit må jeg tilbake.

Lørdagskveld ute

Været er aldri noen hindring. Men vi følte oss som ekte vikinger da vi i nattemørke med vind, blåst og regn toget inn i skogen. En munter vennegjeng på 25 bevæpnet med tykke klær og hodelykter smøg seg inn i bekmørket med sekker fulle av mashmallows, kakao og gløgg. Etter et par timers stjernetitting (bare delvis), bålbrenning, synging og reflekssporlek var det deilig å avslutte innendørs med pizza og limbo!

Lysfestival

" Bedre å tenne lys enn å forbanne mørket!"

Grønne gleder

- Grønt i alle valører og teksturer. Hagen kan glede selv om årstiden er kald. Her er et lite knippe grønt jeg fant på min lille fotorunde i ettermiddag.

Inspirasjon

Jeg finner mange spennende nettsider på min oppdagelsesferd på verdensveven.
- Hva med en som lager kunst av blyanter?
- Et kunstprosjekt med griser
- Typografi i et nytt materiale

Enjoy!

Søndagshvile

Mør i kroppen etter dagens bragd, lettet i hodet og klar for nye utfordringer. Fordelen ved å strekke seg mot noe er risikoen for å vokse.
Her er noen kloke ord av danske Piet Hein med på veien:

TRIKKET
Pædagogisk gruk.

Den kunst at gøre
hvad man skal
er kun
et samspill
at dét: at ville
hvad man skal
og gøre
hvad man vil.

Apropos arbeidsmiljø og samarbeid

Heldiggris

Onsdag og torsdag er stressende dager. Full dag på jobb og travelt etterpå fordi barnas aktiviteter starter tidlig. Det er med nød og neppe vi får middag eller noe på bordet i den lille tiden mellom her. Men de siste to ukene har vært helt anderledes. I går kom jeg hjem til hjemmelaget pizza og bløtkake til dessert - på en torsdag!... Nei, jeg har ikke ansatt au pair, heller ikke er bestemor hyret inn i kaoset. De to eldste barna mine har tatt affære. Nå vil de hjelpe til. Kokken var i går min eldste sønn på 13 som var kry som en hane over å servere familien sin. Han hadde laget alt selv. Bordet var dekket med håndskrevne bordkort og stearinlyset tent. - Et magisk øyeblikk som fikk et morshjerte til å svulme. Jeg er en heldiggris!

Leke?

"Er det ingen som er like ivrig som meg? Jeg vil leke, leke. Kom igjen da!"

En smiley-historie

Jeg er ikke en digital urinnvåner, jeg står på utsiden og skuer inn i den digitale virkeligheten. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg har vokst opp i en verden fri for data helt fram til jeg var i tjueårsalderen. Barna mine har andre forutsetninger, de tar IKT som en selvfølge. Jeg har lært mye av dem både på mobilfronten og f.eks MSN.
Smileys er et område jeg stadig går i lære i hos min datter. Vet du hva dette betyr: <3 . Ikke? Se på videoen og bli vis. Historieforteller og dikter Rives forteller her en liten underholdende historie om en jente og en gutt... bare ved hjelp av smileys.

Skinnskrinet

For mange år siden kom jeg over et skrin i en brukthandel på østlandet. Ingen ante hva det hadde vært brukt til, men jeg visste med en gang hva jeg ville ha i det - kalligrafiutstyret mitt. Ennå er det en glede å hente fram dette skrinet, åpne hempene og se ned på alt som ligger inni. Skapertrangen og arbeidsgleden ligger og venter med en gang jeg tar av lokket. I går var det tid igjen - for å skape!

En kjekk liten sak...

Traktoregg

Været i dag var helt utrolig å fotografere i, jeg har knipset masse og måtte her stoppe i veikanten på vei hjem fra stranden for å få med meg et skikkelig jærsk motiv: Høyballer på grønt gress. De ligger som store marshmallows i landskapet og lyser hvitt. Av og til er de nesten vakre der de ligger, men oppleves også til tider som visuelt skrot i naturen.

Tur på stranden

Jæren har de fineste strendene i landet. På fine dager dras jeg alltid mot havet og reiser gjerne på tur for å nyte naturen, luften og ikke minst lyset som alltid er fantastisk i havgapet.

Informasjonskanaler

Verdensveven er informasjonskanal nr.1. Lurer jeg på noe er det alltid svar der ute et eller annet sted, enten det gjelder prosedyrer rundt flåttbitt, oppskrifter på gourmetmat eller kartsøk. Det er til datamaskinen jeg går. Jeg leser nyheter, blogger og nettsider, surfer rundt og henter inn informasjon. Det er ikke så lenge siden jeg jeg anså meg selv til å være en med dataskrekk, mens jeg nå er i motsatt ende og bruker Macen til det meste. Telefonkatalogen har vi avbestilt, Posten bruker jeg knapt og på postkassen står merket med "Reklame, nei takk!". Ennå går diskusjonen om vi også skal si opp de to avisene vi abonnerer på. Men her setter jeg foten ned. Avisene må jeg ha, i hendene med sverte på fingrene og skarp lukt i nesen!

Sesongens første...

...SNØ!

Kullsviertro

Jeg har lært meg et nytt, hendig begrep: Kullsviertro.
I utgangspunktet er det et noe negativt ladd begrep som stammer fra en oppfatning om at kullbrennere/sviere i eldre tid hadde en uselvstendig, blind, naiv og enkel guds- og autoritetstro.
Men dersom en bruker det på en positiv måte uttrykker det en urokkelig tro på en sak, en fast overbevisning om det en holder på med.
Jeg er heldig å ha det både i jobbsammenheng og privat. Det en eier med hjerte genererer energi og arbeidsglede. Jeg er avhengig av å tro på det jeg gjør. Jeg vil heller brenne og bli beskyld for å være enkel og naiv enn å miste troen og håpet. Store ord på en tirsdag, men godt å få skrevet ned når frimodigheten glipper.
"Let´s go, girl!"

Første vinterdag

En time ekstra i dag, nå er det vintertid. Ute pøser det, regnet pisker mot ruten og der er ingen tegn til kuldegrader. Et kikk innom fotoarkivet fra tidligere år gir meg en pekepinn på hva vi har i vente. Hver årstid har sitt særpreg. Jeg liker ruskete mørke innekvelder med fyr på peisen og stearinlys i huset. - Eller sene turer under klare stjernehimler med frisk, isende vinterluft.
Tiden går ikke, den kommer.

Definisjon av kreativitet

Kreativitet er å se det samme som alle andre for så å tenke noe annet.

Homo ludens

Det lekende menneske, den kreative innstillingen til livet håper jeg alltid jeg får ha med meg. Livet får mange flere farger når en våger å ta sjanser, dumme seg ut og prøve noe nytt. Dagens foto er et eksempel på det. Ser du hva det er?



Det er et resultatet etter en heller lang og kjedelig biltur som plutselig ble spennede og interessant ved hjelp av et fotoapparat og mange...
tunneler.

Mona Lisa m.m.

Denne er verd å se på, en liten reise gjennom moderne kunsthistorie.Picasso, Gauguin, VanGogh og til og med vår egen Munch er representert.

Hyllest

Ingen familie har så flotte "hosser" som vår. Ingen er like og alle er nøye satt sammen i alle regnbuens farger. For uinnvidde kan jeg oversette ordet hosser til raggsokker. De er av den hjemmestrikkede sorten i god, gammel håndverktradisjon. Hossene brukes overalt og er fast innslag i kofferten - uansett reisemål. De har vært i Portugal, London, Italia, Sveits, St.Petersburg and you name it...
Luksusen er tre på seg et par stripete ullsokker før en kryper under dyna eller når en kommer hjem etter endt arbeidsdag. Ennå klarer jeg å holde de unna jobbarenaen, og synes det var litt vel i overkant da jeg såg ektefellen min med medbrakte ragger på fest hos venner.
Mesteren og den kreative hjernen bak fenomenet er svigermor. Hun forsyner alle sine etterkommere med ullsokker. Store og små har nærmest utviklet et avhengighetsforhold til disse små kroppsvarmerne. Takk for all omsorg - de varmer!

Minnebank

I dag har jeg varmet meg på sommerminner. Familien hadde en treukers biltur med Italia som utgangspunkt. Slike opplevelser er med å styrke fellesskapet innad. Felles minnebank er godt "lim".
Jeg tok i overkant av 2000 foto og fikk prøvd ut kameraet skikkelig. Fra dataskjermen lyser det nå brune, fornøyde unger, spennende arkitektur, vakre landskap og utsnitt. Fotoene i dette innlegget er tatt i byen Sirmione. Etter en rusletur i festningsverket som vrimlet av turister i en dirrende hete, var det bare å rusle ned til strand for å bade i rent (!) ferskvann i Gardasjøen

Fordi vi trenger å le...

Vågestykke

Det begynner å bli en vane nå - å skrive blogg og å være synlig. Internett gir innsyn i min lille verden og det er både fascinerende og skremmende. Spørsmål og motforestillingene mot en slik åpenhet står i kø i mitt gammmeldagse hode. Jeg er opplært til å prestere, men i lukkede fora. Det kan være tøft nok, men gir en viss form for kontroll. Med denne bloggen kan i teorien hvem som helst finne mer ut om meg og mitt uten at jeg vet det. Selv om få leser/vet om bloggen så har jeg likevel lagt meg ut "for hogg". Så lenge ingen har kommentert innleggene mine, leverer jeg ennå inn i et tomt ingemannsland på den digitale arenaen.
Men ubehaget balanseres med en god følelse av å uttrykke seg. Versågod, her er jeg - take it or leave it. Det er også en grei innstilling til meg og mitt og gir stor frimodighet til å publisere. Jeg leser jo selv med stor iver interessante blogger og gleder meg over at mennesker er villig til å dele sine liv med oss andre. Samtidig er jeg forundret over at de våger å være så åpne...
Ungdommene jeg jobber med har mye færre sperrer i møte med verdensveven. De koser seg med fotoblogging og skriver gjerne vurderinger og kommentater. Jeg prøver å lære av det, samtidig som det er mitt ansvar å få inn nettvett og personvernregler i hodene deres.
Der ligger ikke min utfordring - snarere tvert imot. Det gjelder å få mot til å våge å være synlig.