Lyset skaper de beste motivene. Alt kan bli vakkert i rett belysning. Det gjelder å være på kontinuerlig jakt etter å fange lyset og alltid ha kameraet med seg. På vei for å levere minsten i selskap dukket disse hallelujaskyene opp. To minutts pause i veikanten og vips var motivet i boks. Klikk på fotoet for å se lysstrålene bedre.
1 kommentar:
Hallelujaskyer var et ukjent som begrep for meg, selv som mangeårig «cloudspotter“, men betegnelsen er jo godt dekkende, for oss som kjenner vår kunsthistorie!
De er optiske effekter, forårsaket av skyenes skygger, hvor stråler av sollys synes å skinne ned fra et hull i et lag av Stratocumulus, eller dramatisk å bryte frem bak en Cumulus.
På engelsk heter de "crepuscular rays", og de oppstår når sollysets retning blir synlig gjennom atmosfæriske minidråper som er for små til å vises som en sky, men som det er nok av til å spre lyset. Liksom fingre gjennom en lommelyktstråle i et røykfylt rom, gir skyenes skyggene kanter til lysets vei, og gjør at strålene oppfattes som solstråler. De synes å stråle ut fra bak skyen, selv om de faktisk er omtrent parallelle (akkurat som jernbaneskinner, sett mot horisonten. Samme effekt).
Strålene som dannes når solen står høyt, ser ofte ut som om de peker nedover (som strålene på bildet her). Står solen lavt, vil de peke oppover — som et utstrakt hånd, som hilser dagen som går, eller et velkommen til den som just begynner.
Legg inn en kommentar